Brigg Mentor -kilde: munkajord.no

Kjennetegn på en brigg

En brigg var et tomastet, mellomstort seilskip med rær på begge mastene. Stormasten hadde også gaffelseil, såkalt briggseil. Briggen hadde sin storhetstid på 1800-tallet, og ble bygget fra Middelhavet i sør til Nordsjøen og Østersjøen i nord. De største briggene kunne bli opp mot 1000 tonn. Seilføringen på en brigg gjorde det lettere å manøvrere et skip i kystnære strøk. Seilføringen var også rigget slik at man kunne klare seg med mindre mannskap enn f.eks. på en fullrigger. Mannskapet bestod normalt fra 10- 20 personer.

Brigg Mentor- historikk

Vi har vært så heldige å få tilgang til skipsjournalen til Mentor fra perioden 1866- 1869. Denne har gitt oss verdifull innsikt i deler av livet til Carl Dahl, både som styrmann og skipper på Mentor. Vi ønsker å rette en stor takk til Arne Jan Dahl for lånet av journalen.

Mentor ble bygget i Flekkefjord i 1858 av skipsbygger Peder Abrahamsen ved Anders Beer verft i Tjørvågstrand. Skuta ble senere overtatt av Andreas Hansen mfl. i 1860 og registrert under Skudeneshavn Tollkammer i Karmøy kommune.

Ifølge dokumentasjonen i ulike arkiv, ble Mentor ombygget i Drammen i 1866, og gikk fra 77 commerselest (cl) til 108,5 cl. Commerselest sier noe om hvor mye last et skip kunne ta ombord. Etter ombyggingen i Drammen, som varte i en periode på omtrent seks måneder, gikk Mentor inn i fraktfarten igjen den 27. jul. 1867 med Elias Nielsen som skipper og Carl Dahl som styrmann. Det er også denne perioden som skipsjournalen nedenfor omhandler.

I 1868 ble Mentor solgt til Dagfinn H. Berner i Stavanger. Carl Dahl var partsinnhaver i Mentor sammen med Berner samtidig som han i en periode også fungerte som kaptein. Deretter overtok Sigval Bergersen mfl. skuta i 1888. På s. 470 i våre gamle skip, vises det til at skuta sprang lekk i 1891 på en reise med trelast fra Sundsvall- St. Helier, Jersey, og ble kondemnert. Den ble deretter benyttet som lekter i Sverige.

Skipper og styrmannsrullene

Skipper- og styrmannsrulle fra Stavanger viser at Carl Dahl var styrmann på Mentor fra 27. apr. 1865- 31.okt. 1865. Han var oppført på meldingsliste i denne tidsperioden, som vil si under opplæring som skipper. Han var knyttet til meldingsliste nr. 487.

Fra 19. jul. 1866- 22. aug. 1867, var han oppført som styrmann på Mentor. Deretter viser skipper- og styrmannsrullen at Carl Dahl var skipper fra 3. jan. 1868- 22. sep. 1869.

Som tidligere nevnt, hadde Carl Dahl eierskap i Mentor i 1868. Det å være reder på denne tiden betydde som oftest at man var partsinnhaver. Det vil si at man sammen med flere andre eiere hadde eierandeler i et fartøy. Sånn sett var de alle redere. På slutten av 1800-tallet ble det imidlertid mer vanlig at et rederi ble eiet og drevet som et enkeltmannsforetak, eventuelt med noen få eiere.

Fraktfart i 1865- før ombyggingen i Drammen

I «våre gamle skip- skipshistorisk billedbok for Haugesund, Kopervik og Skudeneshavn», ble brigg Mentor registrert med frakt fra følgende steder; Riga 9. juni. (RUS), Schiedam 18. Juli. (NED), København 18. september. (DK), Schiedam 18. oktober. (NED). Etter siste reise fra Schiedam, så ble Mentor ombygget i Drammen.

Skipper og styrmannsrullen viser at det var Carl Dahl som også var styrmann på Mentor i denne perioden. Reisene ovenfor ble dokumentert i regnskapsboka etter kaptein Elias Nielsen. 

Fotografiet ovenfor er hentet på siste side i skipsjournalen til Mentor. Den viser seglet til Skudeneshavns Toldkammer av 1866.

 Skipsjournal for Mentor i perioden 1866-69

I permen til skipsjournalen står det skrevet følgende:

«Denne bok som utgjør 285, tohundrede og åtti og fem paginerende, gjennomtrukne og forseglede blader, autoriseres herved til skibsjournal for Brigg Mentor av Skudeneshavn, føres av skipper Elias Nielsen. Skudeneshavn Tollkammer den 26. juni 1866.»

Kaptein Elias Nielsen (1830- 1910) var gift med Inger Marie, datter til skipsreder og medeier av Mentor, Andreas Hansen.

Skipsjournalen til Mentor har blitt studert inngående. Det er imidlertid kun tatt med informasjon som oppfattes som relevant for denne artikkelen. Det vil si at de fleste posisjoner, seilbytter og loggføringer av vær- og vindforhold, er utelatt. Hovedintensjonen har vært å få innsikt i sjømannslivet til Carl Dahl, men også informasjon om, skip, destinasjoner, last og mannskap, og ikke minst belyse eventuelle historiske hendelser.

Etter avtale med eier av skipsjournalen, Arne Jan Dahl, og Folkebiblioteket i Haugesund, er skipsjournalen til Mentor blitt digitalisert og gjort tilgjengelig hos Digitalarkivet. At skipsjournalen digitaliseres betyr at fremtidige generasjoner vil kunne få glede og nytte av innholdet. Etter en samtale vi hadde med museet i Stavanger noen år tilbake i tid, eksisterte det da kun et fåtall slike skipsjournaler som var tilgjengelige hos ulike museum i Norge, både i bok- og digitalform. Et søk hos Digitalarkivet i aug. 2023 indikerer at det fremdeles er svært få skipsjournaler som er tilgjengelige.

Alle innlegg i skipsjournalen til Mentor, også kalt loggboka i denne artikkelen, ble alltid avsluttet med en eller annen variant av «Gud med oss være». Slike innslag, samt flere andre religiøse passasjer i loggboka, viser at Carl Dahl var en svært religiøs mann.

Benytt de kollapsbare feltene nedenfor for å lese innholdet i skipsjournalen.

Carl Dahl overtar som kaptein på Mentor

Det ble loggført i skipsjournalen av Carl Dahl:

«Gud lad vaar reise søkes vahge, fri os fra al wræde- bevar oss fra alt, Aandens weii og give oss den naade».

Vi vet fra litteraturen at Kaptein Elias Nielsen hadde en regnskapsbok. Vi har ikke fått kjennskap til om det fantes en slik regnskapsbok etter Carl Dahl. Sannsynligvis fantes det en slik bok, men den kan være gått tapt, eller så kan den kanskje befinne seg i noens private hjem.

En kaptein hadde ikke bare ansvar for skuta, mannskapet og lasten. Når man ankom til en ny havn for lossing, var det ofte slik at det var opp til kapteinen å skaffe ny last. Det var dermed et stort ansvar som hvilte på kapteinen. En regnskapsbok hadde kunnet gitt oss verdifull innsikt i priser og fortjeneste på de ulike varene som ble fraktet, og hvem som eventuelt hadde part i lasten. Det var heller ikke uvanlig at kapteinen selv hadde part i lasten som ble fraktet.

Benytt de kollapsbare feltene nedenfor for å lese resten av innholdet i skipsjournalen.

Bildet ovenfor viser hvordan skipsjournalen til Mentor ser ut på innsiden. Det er totalt 285 sider i journalen.

Bildet ovenfor viser fremsiden av skipsjournalen til Mentor i perioden 1866-69. Innsiden er i relativt god stand utenom noen bladark som mangler. At journalen er godt brukt, er det ingen tvil om.

Avsluttende ord

I gjennomgangen av skipsjournalen har vi fått bedre innsikt i deler av livet til Carl Dahl, både som styrmann og kaptein. Vi har dessuten fått en dypere innsikt i hvordan sjømannslivet fortonet seg, samt informasjon om last og destinasjoner, mm. Journalen vil også kunne være viktig i et historisk perspektiv. Den vil kunne være med å komplementere kunnskap om navn på seilskip, havner og last, men også hendelser fra samtiden.

Det er likevel begrenset hva en slik skipsjournal kan fortelle som enkeltstående dokumentasjon over livet til Carl Dahl. Informasjonen vil imidlertid være verdifull når den settes sammen med annen dokumentasjon for å bedre forstå hvem han var som menneske. Når vi etter hvert også får analysert andre reiser og påmønstringer på ulike andre skip, både i innen- og utenriksfart, samt annen dokumentasjon fra tidsperioden, vil vi få et bedre fundament til å forstå hvem Carl Dahl var.

Slupp- Engel & Berte

Det foreligger svært lite informasjon i historiske dokumenter om denne sluppen.

Sjøfartshovdrullen fra Stavanger i tidsrommet 1860-63, indikerer at Carl Dahl var matros under opplæring på sluppen Engel & Berte i perioden 26. mar. 1860- 26. nov. 1860. I perioden gikk de hovedsakelig i utenriks fraktfart mellom Stavanger (NOR) og Malmø (SVE). Skipper og eier av Engel & Berte var Andreas Hansen. Sluppen kunne ta inntil 16 ½ tonn med last. I informasjonen som foreligger, er det ikke spesifisert hvilken last som ble fraktet.

Carl Dahl var på dette tidspunktet i karrieren halvbefaren som matros. Befaren er et uttrykk som sier noe om hvor erfaren en sjømann var i seilskutetiden. Var man fullbefaren, var man fullt utlært. Var man fullbefaren eller helbefaren hadde man opparbeidet seg minst 36 måneder med utenriksfart. Hadde man opparbeidet seg 18 måneders fartstid utenriks, var man halvbefaren. Carl Dahl fikk i slutten av 1860-årene betegnelsen fullbefaren. Vi vet dermed at Carl etter all sannsynlighet startet jobben som matros i 1857. Han var da rundt 18 år gammel.

Vi vet fra dokumenterte kilder at Carl Dahl var i Colbergermunde i Tyskland den 9. april 1860 med retur til Stavanger den 12. april 1860. Ukjent last i følge Stavanger Amtstidene og Adresseavis, 25. apr. 1860. Etter at Carl avsluttet arbeidet som matros på sluppen, vet vi at Engel & Berte ofte fraktet sild til Tyskland, og hadde korn i returlasten til Norge.

Carl Dahl opptrer i løpet av yrkeskarrieren med rullenr. 87, 299, 409, 410 og 513 i sjøfartsrullene.

Sluppen nevnes aller første gang i et innkommet telegram til lokalavisen i Stavanger den 15. oktober 1850. Siste gang den nevnes er 31. mars 1873. Sistnevnte hendelse viser til at skipper Bendig Jensen falt over bord i en storm og omkom. Han etterlot seg kone og barn som kom i en vanskelig økonomisk situasjon.

Kjennetegn på en Slupp

En slupp var egentlig et samlebegrep for skip av mindre størrelse, og som ofte hadde seilføring. Tradisjonelt var sluppen rigget med én todelt mast, gaffelseil og tre forseil. Den hadde ellers permanent baugspryd eller klyverbom. Se illustrasjonen nedenfor over hvordan en slupp kunne se ut og være rigget.

Illustrasjon av en Slupp generert av AI i MidJourney- Kilde: munkajord.no

Sjøfartshovedrulle

Bildene nedenfor er kopiert ut av nevnte Sjøfartshovedrulle og leses normalt på en linje i loggen, men pga. lesbarheten presenteres bildene stykkvis og leses fra topp til bunn.

Utklipp 1 av Sjøfartshovedrulle for Stavanger 1860-63

Utklipp 2 av Sjøfartshovedrulle for Stavanger 1860-63

Utklipp 3 av Sjøfartshovedrulle for Stavanger 1860-63

Carl Dahl:

Våren 2023 startet det opp et lokalt kulturhistorisk prosjekt på Haugalandet som tar sikte på å kartlegge livet til rederen, skipperen og bedehusforkjemperen Carl Dahl fra Flekkefjord.

Prosjektet har fått navnet; Munkajord-prosjektet. Det etterstrebes samtidig å utvikle en genealogisk oversikt over Dahl-slekta og noen av dets sidegrener. Prosjektet ledes av John Arild Arnø og Rune Karlsen, begge etterkommere etter Carl Dahl.

Reder og seilskuteskipper Carl Andersen Dahl (1839- 1897)

Carl var født i Flekkefjord i 1839. Han flyttet i 1841 med foreldre og søsken til Stavanger. Flekkefjord var en kystby som var svært sentral i sildefisket tidlig på 1800-tallet. I dag vet man at silda vandret nordover langs kysten av Norge fra midten av 1800-tallet, bort fra områdene rundt Flekkefjord, noe som kan ha ført til færre muligheter på arbeidsmarkedet i regionen.

Foreldre til Carl Dahl var skomakermester Anders Olsen Dahl og Anne Kathrine Karlsdatter fra Flekkefjord. Carl ble konfirmert i Stavanger domkirke 10. april 1853. Han gikk som barn på skole i Stavanger hos kvekeren Asbjørn Kloster. Allerede i ung alder begynte Carl på styrmannsskolen i Stavanger. Den 26. mars 1858 tok han styrmannseksamen.

Det var nok ikke helt tilfeldig at det var sjøen som skulle bli arbeidsplass for Carl. Flere av forfedrene hans var skippere som gikk i Østersjø-fart, da hovedsakelig med transport av trelast. Den kanskje største enkeltforklaringen på hvorfor Carl utdannet seg både til styrmann og skipper, ligger kanskje i bortfallet av Navigasjonsakten i 1849. Dette var en engelsk sjøfartslov som tilsa at handel med engelske kolonier kun skulle forbeholdes engelske skip. Bortfallet av denne loven fikk stor betydning for utviklingen av norsk skipsfart, både for transport og bygging av skip. Stavanger var en av de sentrale regionene i Norge for blant annet Ostindia-farten.

Carl Dahl kom etter hvert til Veavågen i Karmøy kommune for å jobbe for David Davidsen, som sammen med flere andre i bygda var partnere i skutene til skipsreder Berner i Stavanger. Carl fikk innledningsvis jobb som styrmann i starten av karrieren og bosatte seg etterhvert permanent i Veavågen, men hadde gjennom hele yrkeskarrieren kontakt med samarbeidspartnere i Stavanger. Han var også delaktig i snuoperasjonen som Flekkefjord iverksatte da silda uteble. I Flekkefjord satset de tungt på import av dyrehuder til fremstilling av lærprodukter. Carl var sentral i frakten av  huder til Flekkefjord.

Som 28 år gammel styrmann fremstilte Carl Dahl seg i 1867 for byfogd og magistrat Halvor Olaus Christensen (1880–1891) i Stavanger for å få borgerbrev som skipper. Det var i stor grad Sør-Amerika, Ostindia og Kina som ble destinasjonene han reiste til. Carl Dahl var bla. skipper på seilskutene: Thirza, Torfæus, Mentor og Suez m.fl. (Seilskipene vil etterhvert bli presentert i egne artikler).

På sine mange reiser sørget Carl for å bytte til seg flere eksotiske artefakter og biologiske eksemplarer som han donerte til museet i Stavanger. Museet mottok og katalogførte over tusen forskjellige gjenstander. Noen av disse gjenstandene ble også sendt til andre museum i Norge. Dessverre finnes ikke denne katalogoversikten lenger, men andre kilder lister opp noen av artefaktene som ble donert til ulike museum, mer om dette kommer i senere artikler.

I «Iagttagelser og reiseerindringer paa en reise til Molukkerne«, som Carl forfattet i 1880-årene, på en reise til Ostindia med bark Torfæus, får vi et unikt innblikk i livet til til skipperen. I de mange kildene som til nå er studert, levnes det liten tvil. Carl Dahl var opptatt av sine medmennesker. Han hadde et stort engasjement for sjøfolkenes ve og vel. I hvert eneste telegram han sendt hjem, enten det var på utadgående eller hjemadgående kurs, sørget han alltid for å avslutte telegrammene med «Alt vel, ombord«. Det var ikke uten grunn at dette ble formidlet i telegrammene. Sjøtransport var et ekstremt farlig yrke på 1800-tallet. Telegrammene ble blant annet publisert i lokalaviser, noe som også førte til at familiene til sjøfolkene ombord sannsynligvis ble beroliget. Man kan nesten kalle avslutningene på telegrammene for signaturen til Carl Dahl. Han var svært konsekvent med å avslutte alle telegram på denne måten.

Carl var også en svært religiøs og rettskaffen mann, og var en av pådriverne, også økonomisk, for at bedehusmiljøene i Veavågen og Utsira vokste seg sterkt i siste halvdel av 1800-tallet. Presten og politikeren Lars Oftedal fra Stavanger og Carl Dahl utviklet et nært vennskap over årene med fundament i en sterk religiøs tro, samt at de begge var pådrivere for å starte opp lokale bedehusmiljø på Vestlandet. Carl samarbeidet også med Misjonsmenigheten i Stavanger, som hadde et program «for trengende sjøgutter». Flere sjøgutter fikk gjennom årene være med på seilskipene til Carl Dahl for å skaffe seg et levebrød.

Carl Dahl giftet seg i 1867 med Marta Cristine Davidsdatter. De fikk flere barn og har stor nålevende etterslekt på Haugalandet. Carl Dahl døde i Veavågen i 1897 og ble gravlagt på Åkra gamle kirkegård.

Illustrasjoner i reiseskildringen er generert i Midjourney

Originaltittel– Iagttagelser og reiseerindringer paa en reise til Molukkerne– Ført i pennen av Carl Dahl. Reiseskildringen har bla. vært utgitt i Bygdeskrift for Vest-Karmøy, og i Vestlandsposten aug. 1893.

Som skibsfører i over tyve aar, hvorav størstedelen er brugt til reiser paa de indiske farvande, har jeg en mangfoldighet av oplevelser og iagttagelser baade paa land og vand.

Jeg vil denne gang forsøke at beskrive en reise til Java og Amboyna. Jeg overtog om vaaren 1875 i Shields førerposten paa et for norsk regning indkjøpt tysk barkskib, der med sluttet certeparti hadde at avgaa til Anjer (Sundastrædet) for ordre. Med en ladning av 700 tons stenkul, og forresten alt i sjømandsmessig orden for en lang reise, samt ønsket om, at den naadige Gud vilde være vor ledsager paa reisen, kom vi med lods og dampskibshjælp vel tilsjøs, og siden med frisk bris av god vind bar det sydover mot den engelske kanal. Fartøiet var nyt og sterkt, men daarlig seiler, og det hjalp os litet, at vi hadde den ære at ha hans Majestæt Keiser Wilhelm i fuld kroningsornat staaende i galionen. Like daarlig seilte skuten for det, og med gru saa jeg den ene seiler efter den anden pilende os forbi; dette var et trist syn for os alle ombord, vi, som skulde opseile en distanse av ca. 3500 mil gjennem stille belter og med ustadige vinde. Men utfaldet viste dog, at selv med en daarlig seiler kan man være heldig og gjøre reiser likesaa hurtig som med det fineste klipperskib, hvad der ogsaa ble tilfælde denne gang, idet et stort amerikansk skib avgik fra Shields to dage før os og samtidig med os ankrede ved Anjer red.

Igjennem kanalen gik det meget føielig, og vi slap igjennem den spanske sjø temmelig heldig, kun med etpar dages storm og motvind. Nordlige vinde hjalp os sydover og da den deilige ø Medeira var i sigte hadde vi fuld nordostpassat. Vore nordlige bredders mørke himmel og snart kolde, snart lumre veir og en regelmæssig temperatur. Sjømanden gleder seg her under den herlige blaa himmel med de smaa pasatskyer samt den stødige vind, der gjør, at han i ukevis næsten helt slipper at manøvrere seilene. Mangt og meget forjager havets ensformighet for ham. Flyvefiskene farer som smaa flokke av stær rundt fartøyet, prægtige farvede delfiner, springere og bonitter boltrer sig i sjøen og løber om kap med skibet, som for velstillede seilfossende farer gjennom sjøene sydover. 7 dage efter at Madeira var passeret kom vi en morgen ind i en taageluft, som jeg høiligen forundret mig over. Solen var mørkerød; man kunde knapt se 1000 alen fra skibet. Der lagde sig paa rig og seil et lag av støv, som fra fortørkede egne i Afrika følger med vindene og falder ned i havet. Vi laa inde i den hele dagen gjennom og kom først ut av den om natten. 2 dage efter passeredes øen St. Antonie i nærheten.

Illustrasjon: Seilskuta til Carl Dahl innhyllet i rød sand fra Sahara

Høi og vild så den ut, og fjeldene paa vestsiden reiste sig omtrent lodret op fra havet. Paa 5 graders n.br. mistet vi nordostpassaten og kom herved ind i snart sagt et av de ubehageligste strøk som findes. Luften blir her trykkende, varm og lummer; av og til kommer en tordenbyge, i hvilken der styrter ned øsende regnskyld, der mangen gang kan være saa sterke at spygatterne ikke formaar at svælge alt det vand der kommer ned paa dækket. Snart springer vinden op paa en kant – seilende stilles; men det er neppe gjort før alt er tilbake igjen, og saa gjerne en stormraase, der kan vare nogle minutter, og saa er det igjen stille. Saaledes kan det gaa nat og dag fra etpar til 10-12 dage. Folkene er i den tid næsten altid i rørelse, og der kommer en uovervindelig døsighet over hver og en, og ald falder tungt at tage fat paa. Man kan ikke i mindste maate forestille sig hvor ubehageligt dette er, naar man ikke har prøvet det. Vi slap denne gang med tre dagesophold i det ekvatorale, stille belte, og vinden dreiede sig paa S.O-kanten, saa all døsighet gik over, idet himmelen klarnede, og den herligste temperatur gav muntert sind og opklarede ansigter. Nogen dager efter passeredes linjen, (eller ekvator) og var da tømmermanden den, som paa en sjelden pen og lempelig maate efter gammel sædvane agerede Neptunus (innvielse for å krysse Ekvator. red. anm.) iblandt de yngre, der for første gang var ifærd med at passere linjen.

Sydostpassaten er ikke langs den brasilianske kyst saa jevn og stødig som nordostpassaten, og har den oftere med sine sterke vindbyger knekket mangen en stang og mast paa sydgaaende fartøier, der da har maatet tage havn i Bahia eller andensteds for at reparere.

Etter 31 dagers seilads fra linjen passerte Tristan d’Cunja, en ø der ligger 37 grader 2’s br. og 12 graders 19’v.f Greenwich, omtrent 350 mil syd for St. Helene og 1/3 nærmere Cape det gode Haap end Cape Horn. Øen er oa. 1 1/2 kvardratmil stor, den reiser sig lodret fra havet mot nord til en høide av omkring 1000 fot, men her ser man en slette med herlig grønt, der stiger jevnt opad indtil midten av øien: derfra danner øen en top, der skal være optil 9000 fot høi over havet. Øen var i slutningen av forrige og begyndelsen av dette aarhundrede av og til besøkt av hvalfangerskibe, men den blev først befolket i 1814 av en engelsk korporal Glass, der efter at have levet paa øen i 39 aar døde fra en talrik familie.

lndbyggerantallet var i 1890 aarene 80 mænd, kvinder og børn, og bestyredes av en engelsk prest, Taylor, der var den lille kolonis aandelige og verdslige leder. Øen er meget frugtbar og klimaet utmerket. Den føder sine 200 hornkvæg, 300 faar og svin samt en mengde høns. Poteter og grønsaker avles i massevis, kornarter trives derimot ikke. Brødvarer og klær maa tiltuskes av fremmede hvalfangere og andre skibe, der vil anløpe for forfriskning. At lande er meget vanskelig da kysten er steil og sjødraget næsten alltid uroligt. Ankerplads er der heller ikke at faa. Vi forlod øen og styrede S.0.-over kom vi ned paa 40 graders s.br. hvor de herlige vestlige vinde som blæser næsten aaret rundt og paa sine store brede bølgerygge bærer skibene, dansende fra den ene mægtige top til den anden, tusinder av mile. Her utløber skibene dag efter dag, alene drevne frem av sine seil, distanser som ofte vil høres utrolige.

Er man saa heldige paa de høie sydlige bredder av og til at kunde faa klar luft om natten, da utfolder den sydlige himmel sig i al sin glans, og himmelen er som oversaat med brillianter. De pragtfulde stjernebilleder tindrer om kap, men først av dem alle lyser dog det store «Sydkors» i blændende herlighet frem fra rummets mørkeblaa dyp. Hist i nærheten svæver «Magelhan-skyerne», disse for vort øie sammenstuede myriader av stjerner der ser ut som hvite skyer; saa disse merkværdige mørke pletter «Kulsækkene» der ser ut som huller i himmelhvelvingen, og hvorigjennem man skuer ut i det stjerneløse, tomme uendlige utenfor. Sjælen liksom vugger sig i beskuelsen av den deilige blaa kuppel der likesom er besat med tindrende diamanter, men dog føder blikket hos sjømanden, naar han betrakter den herlige sydlige stjernehimmel, en længselfuld tanke paa hjemmet. Idet reisen fortsætter østover forbi Cap, omsværmes skibet av albatroster, capduer samt av forskjellige andre sorter sjøfugle som da tildels fiskes, og har jeg stoppet flere ut til museer. Fra længden av Cap det gode Haap fik vi storm med byger og hagl, og hadde vi da at løpe for stumper, merseil og repet fok; men fremad gik det med kraft.

Illustrasjon: Carl Dahl passerte det beryktede «Kapp det gode håp» utenfor sørkysten av Afrika

Ofte var det en gru at se det lille nøtteskal av et fartøy tumles avsted over de vældige bølgetoppe og gjennem dype dale, stadig fulgt av en brølende storm med hagl og slud. – Dog Herren var vor ledsager og holdt sin haand over os og vort skib, saa at vi med alt i behold passerede de to ubeboede øer St. Paul og New Amsterdam, der ligger paa 39 graders s.br. og 78 grader lgd. O.f. Greenwich. Disse øer er smaa og av vulkansk oprindelse. St. Paul danner en hesteskoformet, utbrændt krater, en ypperlig havn for baate der muligens vilde lande paa øen. Forrad av levnetsmiddler etc. samt forskjellige levende høns og smaadyr er ilandbragte og lever i vild tilstand, til mulig hjælp for sjøfolk, der skulde bli nødtvungne at søke iland der paa stedet. Fra øerne begyndte vi at bøie mer mot nord, og kom efter nogen ukers seilads op i sydostpassaten, hvor vi atter fik et herlig klimat med klar blaa himmel.

Medens vi seilede i passaten styrende for Sunda-strædet og var ca. 100′ syd for Cristmas Island, kom 1ste stymand ind i mit sovekammer og «purrede mig ut» kl. 11. om aftenen, sigende at han forut saa et lyst land, som vi seilede imot. Jeg sagde det var umuligt da vi hadde saa langt igjen til øen; han gik da ut igjen paa sin vagt, medens jeg sovnede ind. Efter en halv times forløp kom han atter stormendes ind og ropte at nu var vi snart iland eller paa koralrev. Jeg kom i en fart i klærne og ut paa dækket, hvor jeg fandt forvirringen stor. De der var tilkøis kom alle ut, og de der var paa dækket stod skrækslagne. Endskjønt vi løp med en fart av 8 mil i vagten, hørtes dog ingen støi av vandet for baugen eller agterud. Sjøen var bleven smul, og havet saa ut som en uhyre slette, bedækket med sne, eller som om vi skulde seile i et melkehav. Alt var stille som paa et dødshav. Glansen av havet var saa forunderlig lysende, at den klare natlige himmel blev sort og mørk som i en storm. De store stjerner lyste mat og hadde tapt sin glands. Det var en scene av skrekindjagende storbed. Havet var blevet til ild, himmelen var formørket, stjernerne utslukte, og alt synte at betegne nærmelsen av den sidste store dag, da verden skal forgaa med ild og luer. Jeg ba folkene trække nogen pøser vand op i en balje og saa da at det vrimlede av smaa lysende insekter og orme, der i livlige bevægelser lyste som ild. Jeg fyldte flere glas og flaske og undersøkte det ved dagslyset. Endel ormer var optil to tommer lange og fine som haar, andre hadde de forskjelligste former, tildels snoede de sig rundt nogen smaa, der pustede sig ut og trak sig sammen igjen.

Efter etpar timers seilads kom vi gjenoem en regelmæssig stripe at blaat vand der vel kunde være 1/4 mil bred, men derefter fortsattes igjen seiladsen gjennem hvit vand indtil morningen da det gryede av dag. Naar jeg betænker de myriader av skapninger som vi seilede gjennom den nat, og vet at den algode Skaper opholder og nærer selv det mindste kryp paa land og hav, da maa jeg forstumme for hans almagt storhet og prise ham for hans underlige og mægtige gjerninger.

Reisen fortsattes gjennem sydostpassaten, og efter en 14 dagers forløp tørnede vi paa Anjer red efter en reise fra Shields paa 125 dage: Byen Anjer er for faa aar siden forsvundet ved et forfærdeligt vulkansk utbrud av øen Krakatoa, beliggende tæt ved Sunda-strædet. Etpar frygtelige vandbølger (flodbølger red.anm.), forårsagede ved jordskjælvet paa 50 a 60 fots høide, oversvømmede og begravede alt under sig og ødelagde tusinder av mennesker og dyr.

Kilde: Library of Congress – Krakatau hadde utbrudd i august 1883

Anjer var ved vor ankomst en liten by, vakkert beliggende, omgiven av palmeskog, med kun faa opførte stenbygninger, tilhørene de enkelte europerere, der bodde paa stedet; en hel del bambushytter Jaa, spredt rundt om iblant kokuspalmene, og beboddes av de indfødte, der helst drev fiskeri. Jeg var flere gange tilskuer, naar de kastet sine smaa nøter for at fange fisk, som almindeligvis bestod av en art smaabrisling. Der ble da oftes opgjort fyr paa stranden, og endel smaa fisk blev lagt paa gløderne uten rensing, og halvkokt ris blev der da i hviletiden indtat maaltid av mænd og kvinder, sittende paa huk rundt ilden. Istedenfor kork, som vi bruker for at holde noten oppe, benyttes hos dem utelukkende bambus, der er ypperlig flytemiddel. Mottraaden var saavidt jeg kunde opfatte, spundet av fine kokostrevler.

Naar ankeret vel er i bunden, er det altid med iver, at skibsføreren driver paa at komme hurtig iland forat melde ankomsten og avhente de kjære breve for sig selv og de ombord ventende sjøgutter. Jeg kom ombord med en stor pakke brever, og det var mig rørende at se den stemning, der kunde leses i folkenes ansigter, naar de utaalmodig, sittende paa varespirene, ventende sit navn opropt. Det er en fryd at faa rope navnene op og række dem breve fra hjemmet efter en saa lang, ensformig tur, og se den glæde der speiler sig i sjømandens træk, naar han har det held at faa mere end et brev fra hjemmet: men pakken minker og der er flere som skal ha, sluttelig er der gjerne et par yngre som intet faar. Det har ofte bedrøvet mig at se de skuffede ansigter, naar deres kamerater har erholdt tildels flere brever ved ankomsten, og jeg vilde saa inderlig gjerne være en varm talsmand for alle de skuffede sjøgutter, der saa sjelden faar breve fra sine hjem. Hvor mange er det ikke i vort land, der sørger over at gutten deres er rømt fra skibet, og muligens driver ute i syndens tjeneste i fremmede lande, som du muligens kunde holdt ham borte fra, blot ved at umake dig til at skrive til ham i tide et kjærligt brev. Den skuffede sjømand tror næsten alltid at det er mangel paa kjærlighet, og at de som skulde være hans kjære i hjemmet, har glemt ham, og derfor har holdt op at skrive til ham. Det er umulig for en som ikke har været borte fra et kjært hjem, at sætte sig ind i den glæde som brever fra hjemmet kan vække hos en sjømand, som ofte i aarevis ad gangen maa være skilt fra sin kjære familie. – De gamle breve gjemmes som guld i kisten, og tas op og læses op og op igjen paa de lange, ensformige ostindieturer, naar han har en fristund; han lever liksom livet op igjen under sin fraværelse med de kjære i hjemmet, og tænker paa alle forandringer og hvordan lille broder eller søster har vokset siden han var hjemme m.m.

Før jeg slutter dette vil jeg bede dig, og især der som du har nogen paa sjøen, la endelig brevene blive regelmessige til ham derute; Det bliver aldrig formange brever fra et kjært hjem, og det er sandelig den mindste umake, du kan gjøre for ham: han er det vel værd han, der saa litet faar nyde av hjemmets hygge, ja ofte i aarevis ad gangen maa bli uten denne.

Efter en 8 dages opphold i Anjer, fik jeg ordre at avgaa til en liten ø i Molukkerne ved navn Amboyna. Jeg fik altsaa det sure eple at bide i, at skule krydse imot østmonsunen nordenom alle Sundanøeme, gjennom Bandasjøen, flere hundrede av mile, med usikre avlagte karter, i et strøk oppfyldt av koralrev, samt sterke strømme der ofte bruste som brenninger om skibet.

Vi fik da ombord fersk proviant, høns, ænder, grønsaker og ris, som er nødvendig for at bevare mannskapets helbred. I længre opphold i troperne fordrer lettere kost end sjømandens sedvanlige sterke kost, som ogsaa almindeligvis er salt. Vi lettet anker, og nordover bar det, ind mellem tusener øer, der liksom ligger saaede nordenom venstre pynt av Java. Disse mangfoldige smaaøer er for størsteparten opbygget av koraler, av disse smaa undersjøiske byggmestre der i myriader er tilslede i de tropiske egne. Disse utsondrer av sjøvandet kalken som deri finnes, for derav at arbeide sine sjønne og underfulde boliger. De bygger øer og rev av stor udstrækning disse flittige havbeboere, altid lidt over høieste vanlinje. Vinden fører saa frø av træsorter over og træ gror og bærer frugt.

Seiladsen nordenom Java i østmonsunen er rik paa avvekslinger. Jeg vil derfor laane løitnant Jansens av den hollandske marine beskrivelse over sjø og landbris: «Saasnart «Dagens øie» med ildfuld styrke stiger nesten lodret op fra havet paa den skyfri himmel, hilses den av vulkanerne med søiler av hvit røk, der de stiger høit op mot himmelen. Ovenfra antager formen en krone eller en buket, som de synes at tilbyde den frembrydende dag. Da leger endu den glade landvind henover de vande som med sit friske pust opliver og forfrisker alt som aander og bevæger sig under den hete zones brændende straaler. Ved dagens brydning vækkes natten av sin tause ro, og fra alle kanter hører vi naturens utryksfulde og gripende toner. Alt, hvad der har liv, føler trang til at istemme den jublende lovsang. Og luften der ennu er fyldt med aftendugens friskhet bærer den glade sang op mot det høie. Den blander sig med de toner som fra det henrykte bryst baner sig vei ved betraktningen av den herlige natur, og stiger op som en takkebøn fra fjeld, fra hav og fra dal. Naar solen er kommet lit op, blir landsprisen træt av sin lek og forbereder sig til at gaa til hvile. Dog spiller den endi hist og her over vandene, som om den ei kunde forlate den sjønne dal. Men den blir svakere og svakere, og synker tilsidst inn i fuldkommen stille.

Men anderledes er del med luften. Den spiller og funkler, blinker og lindrer, idet den klarnes ved den tiltagende varme, og den danser og sitrer i værtikale bevægelser. Kysten synes at nærme sig, og vise sig tydelig i sin straalende pragt. Mens de smaa fiskerbaate paa havet ser ut som store skibe. Sjømanden, der driver langs landet, bedrages av luftspeilingen, og av atmosfærens tiltagende klarhet. Han tror at strømmen har ført ham ind mot landet, og han speider med uroligt øie etter sjøbrisen der skal frelse ham fra de farer som truer ham. Dækket brænder under hans føtter, saa beget koker i naderne. Forgjæves strekker han sit solseil for at bedække seg mot den brændende sol. Dens hede er trykkende, hvilen forfrisker ikke og bevægelsene er besværlige. Naar solen har naaet Zenit, og dens brændende blik er mere og mere rettet mot Javasjøen, synes luften at synke hen i magnetisk søvn. Nu begynder sjøbrisen sine første bestræbelser for at adlyde den kraft som kalder den hen mot landet. Det synes ikke at være let at seire i denne strid. Ti vi ser at den mørke stribe som viser sig langt ute paa havet atter farsvinder. Den viser sig paa nyt og dør atter hen. Men endelig blir den breder og mørkere, det er den længselsfuldt ventende sjøbris.

Nu ser vi smaa hvite skyer heve sig over horisonten, de er forløberne for en frisk sjøbris, og snart er den i fuld virksomhet med sin forfriskende og avkjølende luft. Solen begynder at dale, og den pasat eller monsun som blæser der, drages ind mot landet. Nu er brisen frisk og den blæser med heftighet, som vilde den utføre sin daglige forretning riktig med kraft. Luften kommer ladet med fugtighet fra havet, lægger sig som en graa kappe om enkelte pynter og landtunger, og danner mørke skyer om bergenes toppe. Landet tapes næsten av syne. Det skimtes kun som mørke gjenstande med uvisse omrids gjennem den disige luft, og sjømanden tror sig længre borte end han egentlig er. Ubekymret fortsætter han sin seilads, mens den lunefulde vind pisker vandene op i krappe og trange sjøer, fra hvis hvite topper nu og da skummet farer hen som mangefarvede vimpler i sollyset. Langt over landet hoper skyerne sig op i masser, allerede farer lynet nu og da imellem dem. Og man bører tordenens drønn, der i tudenfuldig ekko ruller hen over de fjerne bjerge. Endelig sænker «Dagens Konge» sig til hvile, disigheten forsvin der efterhaanden, sjøbrisen bliver svakere og svakere, og snart slumrer de nylig så livlige vinde i fuldkommen ro. Alt er igjen stille, over havet er luften klar og lys. Men indover landet hænger tykke, tunge skyer, og ved nattens mørke bryter tordenveiret løs i al sin styrke.

Brændende lynglimt krydser hinanden i alle retninger og regnen falder i strømme iblandt bjergene. Det er endnu stille, men vinden springer snart op fra landet, og sjømanden ser med glæde at den atter fylder hans seil. Den kommer svagt i førstningen, men tiltager efterhaanden i styrke, og varer som oftest den hele nat. Møter den en byge er den gjerne kort, samt usikker og svak, den erfarne sjømand øker den gjerne tæl ind ved kysten, thi det kan hende at den ikke strekker sig langt fra landet. Men som oftest rekker den dog fem eller flere mil ut paa sjøen, forinden han møter den etter aarstiden herskende havvind. Med landvinden indaander sjømanden med fryd den herlige tropiske rike duft fra landet, som brisen bærer ut til ham. Drager da skyerne ut fra landet, blir landbrisen kraftig og himmelen klar. Og da skinder stjernerne frem i al sin glans. Sydkorset ser liksom opmuntrende ned paa os, medens skorpionen det tropiske sindbillede, staar likesom en advarsel over os paa himmelen.

Tidlig om morgenen ser man fiskerbaatene med sine store, lette matteseil komme pilende ut fra landet, idet de benytter landvinden for at komme pilende ut paa Javasjøen. De trækker sine garn og redskaper, og sætter dem til neste dag, og avvænter siden sjøbrisen som vil sende dem tilbake til landet. Baattyperne på nordre siden av Java er mange slags. Man finder dem mange i skikkelse av den almindelige kanotype. Disse baate uthules av en træstamme. Men med de store bambusutriggere, hvilket bringer disse smaabaate til at kunde føre saa store seil, at det er rent forbausende. Fra trakterne om Pekalongan er fiskerbaatene store, udmerket smukke og velformede. De ligner meget, med sine fine vandliljer og høie stevner vore nordlandsbaate, men er bredere. De er visstnok Javas fiskeflaates ypperligste seilere. Baatene er store, og besætningen bestaar av ti a tolv mand der samles tidlig om morgenen, bærende hver sin grøne krans der ophænges paa den ca. 3 alen høie forstavn, hvilken velbekranset skal være et offer til havguden om at hjælpe dem til lykke og god fiskefangst for dagen. Fiskeøynene maiede i baugen holdes altid godt i pudsen, for at se godt over vandet. Roret hænges agter paa styrbord side og er i alle dele lik dem som før hos os benyttedes av vikingerne. Masten bestaar av en eller to stykker bambus, hvilke likeledes benyttes som raa. Man anvender et stort, let matteseil, der i den lette vind bringer dem hurtig at seile avsted.

Naar man seiler langs kysten av Java, paa nordre side, frembyder landet av naturskønhet en ynde, der litet later sig beskrive. Landet er i almindelighet lavt til i sjøen, bevokset med palmetrær like ned til strandbredden. lndover landet sig op til høie tjelde, tildels vulkanske, der i høide naar op til 13500 fot. Vegetasionen er yppig, og sydlandenes frugter i overflod og til billig pris. Utførselen bestaar hovedsaklig av sukker, kaffe og tobak der utføres i mængde. Kaffeplantagerne er under regjeringens kontrol, og det er næsten umulig for befolkningen at faa sig kjøpt kaffebønner, da den dersteds falder saa uforholsmæssig dyr. Men i dens sted benytter de indfødte bladerne av kaffetræet, som da brændes og knuges i stykker, for siden at tillaves til kaffedrik. Denne smak er ikke saa ilde enda.

Naar vi forlater Javasjøen, der er liksom et indelukket hav mellem Java, Sumatra, Borneo og de øgrupper der ligger mellem dem, forandrer scenen sig plutselig. I den østlige del av det ostindiske hav, antager landet en dristigere haardere karakter, og vandet er betydelig dypt. Øernes kyster reiser sig mere steilt op fra havet, og Javasjøens sjønhet samt herlige scenerier er her forsvundet. Seiladsen østover langs de smaa Sundaøer er ofte forbundet med fare, formedelst de utallige korallrev, som ikke al tid er avsat paa sin rette plads paa kartet. Vi traf paa en del saadanne, men med dagen tegner de sig godt ut mot de blaa vand.

Krydsnede østover kom vi endelig ind i Bandasjøen, hvor vinden oftest faldt flau, medenst der oftest var stille midt paa dagen. Vi fiskede her op en del smaa vandslanger, som jeg opbevarer paa spiritus. En dag , da vi var ca. 6 mil ut av Ombaøen, og laa i stille, saa vi en stakkars rotte der kavede for livet og søkte at komme ombord til os. Vi fisket den op og gjorde ende paa dens lidelser, men det var en ynk at se dens utmagrede utseende. Jeg var advaret i Anjer om at vogte mig, saavidt mulig, fra at komme for nær øen Vetta, da et skip for nogen aar siden skulde være tat av sjørøvere. Vind og sjøforholdende samt stille en dag og nat gjorde dog at vi kom den nær paa en a to mile.

Tidlig en morgen saa vi tre store strekt bemandede baater komme roende med kraft imot os. For ikke at utsette os for fare ved deres besøk ombord, tok jeg det eneste skytevaaben vi hadde til vor raadighet, nemlig et amerikansk kammerladningsgevær, og la deri 12 patroner, som jeg siktede langs den speilblanke havflate, og sendte den avsted foran baatene saa hurtig son jeg kunde, helst for at sette dem ind i den tro at vi var vel bevæpnet ombord. De indfødte holdt da op at ro, og efter en kort raadslagning sig imellem, vendte de ind mot land igjen.

Øen Vetta ser vild og trist ut med en høide av 3 a 4000 fot. Ut paa dagen fik vi vind, som fjernet os fra den mistænkelige ø, og efter et par dagers seilads der fra, kom vi op under øen Amboyna. At finde indløbet til havnen, var ikke greit, da det var smalt, opfyldt av koralrev og med en dybde imellem paa over 100 favner. Lods (Los red.anm.) var der jo ikke at tale om uten saa skulde være, at jeg hadde fast tak i en eller anden indfødt, men av dem var der ingen at se. En overmaate rik palmeskog strakte sig med til vandet, og da vi hadde vinden imot, tok det lang tid paa egen haand at krydse ind paa havnen, hvor vi baskede frem og tilbake. Endelig fik vi fat i etpar indfødte, som med miner lot os forstaa, hvor vi kunde ankre, dette var ikke saa greit, da der næsten ingen ankergrund var ved land. Vi maatte stoppe op og gjøre fast inogen pæle klods til strandbredden med ankeret paa land, og varp agterut paa 150 favne. Her sku jeg altsaa losse min kulladning, og her skulde et kuloplag anlægges for et litet dampskib, der skulde gaa imellemm Krydderiøeme samt Banda og Amboyna til Java.

Øen Amboyna er overordentlig vakker, landet høiner sig indover, vegetationen er over al beskrivelse rik og yndig, og finder vi her snart sagt alle indiske frugter voksende, krydderier likedan, nelliker, muskatnøtter samt flere andre krydderisorter vokser vilde om i skogen. De indfødte amboynesere er store og kraftige folk, og ligner ikke de smaa malayer paa Java; de er mørkebrune av farve. Begge kjøn bærer langt sort haar, der for det mæste haves løst hængende ned over skuldrene. Dette pleies paa det omhyggeligste og indsmøres flittig med kokudolje, hvilket gjør, at det lukter sterkt av dem. Skjægget rykkes ut med rot efterhvært som det vil spire frem, saa aller er glatte i ansigtet. Begge kjæn er sterkt hengivne til tygging av syri- og betelrod med kalk til, hvilket gjør at deres tænder blir sorte og hæslige. Kvindeme er i almindelighet ogsaa hengivne til denne uvane, at de ved siden av syri- og betel omvikler dette med en stor, vældig tobaksbus, der er saa stor, at næsten halvdelen hænger dem ut av munden. Klædrakten er temmelig simpel. Den bestaar almindeligvis for kvinden i en lang, enkel skjorte av mørkt bomuldslædet, samt endel muslingeprydelser om halsen og i ørelapperne. Mandfolkene benytter helst en sammenrullet stykke tøi om hofterne, eller en matte, og går forresten med bart legeme.

Indvaanernes vaaben bestaar av pil og bue, der alt er forarbeidet av bambus, som hærdes ved ilden og det er forbausende at se den ferdighet de utfolder i at skyde med efter et vist maal; køller og spyd av haardt træ saa jeg av forskjellige sorter iblandt dem,- Av matvarer spiller kokusnøtter en stor rolle, og den serveres paa mangfoldige maater baade til spise og drikke. Til brød bakes kaker samt smaa, firkantformede, haarde brød av sagomel, hvilken melsort faaes i marven av sagopalmen, som vokser i mængde paa øen, og skal efter den 18 aara alder være stor nok til at kunde fældes.

Ved mit besøk hos fyrsten av Lilliboi, saa jeg en stor sagopalme liggende kløvet paa marken, og en del folk holdt paa med, ved hjelp av av træklubber, at banke marven ut, og siden rensning med vand og blegning i solen, berededes til mel. Den velsmakende Pisangfrukt spises meget og vokser i overflod paa palmerne; den er meget i bruk ved sine maaltider; av kjøtsaker brukes høns og ænder samt vildt av forskjellige fuglearter, som der er en mangfoldighet av i trærne. Flyvende hunde, en art stor flaggermus, som maaler op til en favn mellom vingespidseme, betragtes som en lækerbisken. Disse hænger om dagen i trærnes toppe ved hjælp av sine vingeklør, svaiende med hodet nedad; av denne art findes der en masse, der, medens dagen er varm, hænger i rolighet, for siden, naar solen sænker sig, at gaa ut paa rov. Jeg skjøt endel av dem og saa, at de hadde et tryne som et svin, med store, hvasse tænder, forresten lik en rotte, men adskillig større.

Ved hjælp av en indfødt halvsort som tolk, tok jeg en morgen avsted med baat for at besøke en fyrste av Lilliboi – et par mils vei fra skibet. Jeg blev meget velig mottat av ham ved strandbredden; der var mig paafaldende at træffe en saapass stor mand, gaaende barbent, iført en lang skjorte, med en stor staahat paa hodet. Huset var meget bredt og langt, opbygget aav bambus; taket var dekket av straa, der vel var en fot tykt, og var der opført enslags veranda eller sval, der løp rundt huset. Efter at ha beset mig rundt om i gaarden, blev jeg indbuden til middag. Bordet var rikt besat med landets produkter; det var lavt, omtrent 2 fot fra gulvet, da nemlig amboyneseren sitter paa huk, naar han hviler sig, eller indtager sin stilling for bordet. Jeg fik mig fat i en knub , da der ingen stol var, og plaserte mig ved bordet, hvor jeg fik hjælpe mig til rette efter omstændigheterne.

De indfødte benyttet sine tre første fingre paa høire haand, hvormed de da med forbausende hurtighet og sikkerhet tar og anbringer maten i munden. Kokusnættens yngre kjerner var tilberedt paa fordkjellige maater; likeledes var der retter av høns og sago, som jeg fortrinsvis forsynte mig av. Vi mandfolk spiste først alene, og da vi var færdige, kom kvinderne, av hvilke der var en hel del, til bords.- Siden tok vi ut paa jagt, da jeg hadde gevær med, og kom vi tilbake med en hel del smaavilt.

Da jeg sluttelig reiste ombord, blev der bragt en mængde frugt av forskjellige slags ned i baaten, og med mange venskabelige forsikringer drog jeg avsted fra den gjestfrie fyrste. Under mit lange ophold paa øen hadde jeg ofte en indfødt dreng med mig, som ledsager paa mine vandringer gjennom skogen. Hvor ofte ønsket jeg ikke da at være naturforsker eller botaniker, for her var et rigt felt at studere paa; det var rent forbausende at se al den for mig saa fremmende rigdom av plante og dyreliv. Sommerfugle samt insekter samlede jeg ind en hel del av, ofte saa jeg ogsaa kjæmpeedderkoppen som skal være giftig, spøndende sit kolosale net imellem trærne. Insekter av alle arter vrimlede og summet os om ørene, og blev jeg ofte stukket haardt av dem. Men var landet rikt paa sjeldenheter, saa var havbunden over al beskrivelse yndig , med sin rikdom paa de tropiske haves skjønne koralbygninger, – Jeg fik tilhold av de indfødte specielt om at besøke et sted, hvor havbunden var enestaaende smuk.

En stille dag med klar himmel tok jeg avsted med baat en mil fra skibet, hvor jeg saa et syn, som det umulig tilfulde at beskrive. Her var saadanne tryllescener, at man skulde tro sig hensat til barndommens pragtfulde eventyrverden. Vandet var klart og stille, gjennomsigtig som glas; dybden var 3 a 4 favne, saa det var overordentlig let at gjøre sine iagttagelser. Bunden var likesom besaaet av de forunderligste buke, hvis talrike grener bar levende blomster, tætte masser av de forskjelliartede koraller, som snart bredte sig ut likesom fingre, snart skjøt i veiret som sterke grener, snart viste sig som den skjønneste væv av sammenslyngende kviste. Farvepragten er ikke til at beskrive. Det livligste grønne veksler med gult og brunt med rike avskygninger av purpur, like fra svakt rødbrunt til det dypeste blaa. Glimrende rosenrød, gul eller ferskenfarvet kalktang vokser over de henvisnede masser, og er selv liksom gjennomvævet med netkoralens perlefarvede plater, der ligner de fineste utskjæringer i elfenben. Den hvite sand paa bunden var bedækket med sjøæepler, sjøstjerner og konkylier i tusener forskjellige former og farver. Omkring koralbuskenes blomster levde havets kolibrier, smaa fiske, der spiller i rød eller blaa metalglans, eller glimrer gyldent grønt eller det livligste sølvskjær.

Sagte, likesom aander i dypet, svæver kuplernes fine, melkehvide eller blaa-aktige klokker hen gjennem denne fortryllende verden; her skyter vandfisken, spillende i rosenrød og blaa glans, sig likesom et langt sølvbaand gjennem buskadset. Saa kommer de fabelaktige blækspruter samt flere smaafiske, klædte i alle regnbuens farver; de viser sig og forsvinder i mellem koralerne, samles og skilles igjen paa den mest lunefulle maate, – og alt i den hurtigste avveksling og under de livligste forandringer aav lys og skugge. De tropiske egnes rikeste planteliv kan ikke utfolde en saadan mangfoldighet av former, og i gormenes forskjellighet og pragt staar det visselig langt tilbake for dette havlandskap, som jeg fikk beskue, – et landskap, der forunderlig nok bestod av dyr og ikke av planter.

Under mit seks ukers ophold paa Arnboyene, søgte jeg daglig at faa kjøpe og tiltuske mig sjeldne saker, baade levende og døde ting, for senere at kunde forære dem til et eller andet museum. Jeg var meget heldig i saa maate og hadde ved min avreise til Europa op imot 1000 numre av de forskjellige ting. Min konkuliesamling var ret storartet. Paa skjeldne fugle er Molukkerne meget rike og av disse hadde jeg mange forskjellige sorter av døde utstoppede skind; av levende fugle hadde jeg likeledes flere, men de fleste døde paa hjemreisen. – Iblandt dem der overstod sjøreisen, var en Kakadue, som lever endnu; den var saa heldig ved min hjemkomst at bli git til en av vores største dyreelskere, der pleiet den med utrættelig flid. Han fortæller nu, at den hadde været hos ham i 12 aar, da begyndte den at lægge egg, og har nu lagt et halvt snes saadanne. Den er tam og lever fremdeles i bedste velgaaende.

Too tamme lorripapegøier var jeg saa heldig aat faa fat paa, og disse smaa nydelige fugle med sine pragtfulle røde staalblaa fjær, var mig ofte paa min hjemreise til stor morro, sammen med mine andre dyr; de var så tamme, at de almindeligvis kunde være løse hele dagen, og naar jeg indtok maaltidet hadde jeg dem gjerne sittende hver paa sin skulder for at søke at tage mig maten av munden, naar jeg gav dem lov dertil. Iblandt mine andre kamerater fra dyreverdenen var en stor, smuk hunape av en meget sjelden art, tat som liten unge i skogene paa Boreoøen; den var blevet oppdragen av en hollandsk officer, der forflyttedes; hvorefter jeg fik den sjeldne ape som en erindring om ham. Jeg har under mit besøk i museer og dyrehaver aldrig set nogen, der var lik denne; den var ravnsort, skinnende blank i haarene, med et bart, vakkert ansikt, omgiven av smaa velformede bakkenbarter, den hadde ingen hale, men en ganske uanselig utvekst paa dens plads. Den brugte meget at sitte oppreist som en grenader, med armene overkors paa brystet, eller hvilende dem paa sine knær. At gjøre smaa kunster var den en mester i, og til at være av apeslegten var den meget renslig; den fik derfor ofte tillatelse til at være med mig i kahytten, og sat ikke sjelden med mig tilbords; kom den ut iblandt folkene, og de tirrede den, var den fuld av spilloper, og det var forbausende at se dens færdighet i at holde sig unna dem, der vilde tage fatt på den. Den gik under navnet «Kis» (en hollandsk forkortelse av Kornelius)og naar jeg ropte paa den, selv om den var paa toppen kom den øieblikkelig ned; den opførte sig i kahytten næsten altid velopdragent, og især under maaltiderne sat den meget taalmodig ved min side, ventende paa at faa nyde, hvad jeg hadde at gi den; den var ofte avindsyk paa mine to lorrier naar jeg gav dem, og ikke pleide «Kis» med mat først.

Egg var Kis’s yndlingsret, som den gjorde sig al umake for at faa fat i. – Jeg hadde paa hjemturen ombord over 100 høns og 22 griser, som var blevet indkvarteret i et stort hus, bygget over storluken. Her var det næsten umulig at holde Kis fra at stjæle av de nylagte egg; Stuerten holdt nøie utkik efter tyven, der lurte ham saa ofte, og naar da Kis med egget under armen sprang op ad riggen op i merset, var den altid sikker for videre forfølgelse. Her spiste den da op indholdet og hev skaldet ned. Stuerten fant da paa at arbeide redeegg av kridt, og da blev Kis luret, ti da kom op i merset med kridtegget og ikke fik hul paa dette, blev den sint og sendte det i hoderne paa dem, som lo den ut.

Stuerten hadde syd kjole til den, som den meget gik i. Første gang vi skulde ha grisene ut for at gjøre huset rent, fik vi os alle en stormende latter ved at se paa Kis’ store rytterdyktighet, idet den saa snart de blev utslupne, pludselig sprang op paa ryggen av en stor gris og holdt sig fast i ørene; denne for meg sin rytter som rasende fra for til agter med hele griseflokken efter sig: kom siden Kis paa fast dæk, gjorde hele flokken front og gryntende, var de da efter den indtil den saa sit snit og var oppe paa ryggen av en anden en og gjorde turen om igjen. Dette skuespil gjentok sig ofte naar veiret var godt, og huset skulde gjøres rent medens vi seilte i de tropiske zoner. Vennskapet mellem Kis og lorrierne var ofte overmaate godt, og de spiste tilsammen av en skaal.

Naar veiret var smukt og vinden flau, var lorrierne ofte løse oppe paa dækket, og ofte hændte det, at de tok sig en utflugt saa langt bort, at vi ikke kunde se dem, men altid kom de tilbake og satte sig enten i min nærhet eller fløi like ind i salonen, naar dørene var aapne. Efter min hjemkomst til Europa forærte jeg den ene til en konsul, mens jeg beholdt den anden med hjem, hvor den dog efter 14 dagers forløp, fik krampe og døde. Kis derimot hadde jeg hjemme paa landet i etpar aar, men sluttelig blev besøkerne av ungdommen saa store og spetakleme dertil saa sterke, at jeg forærte den bort levende til et skolemuseum, for at de kunde faa den utstoppet.

Indvaanerne paa øen Anboyne bestaar av en liten del hollandske soldater, der er der for ordenens vedligeholdelse; de har ogsaa et litet fort. En del malayer er gjennem aarenes løp indflyttede; disse henhører for det meste til en slags muhamedansk religion, som de nok selv har liret rede paa. Hovedbefolkningen av de indfødte er hedninger, tilbedende træ og sten, og findes der ogsaa iblandt disse indfødte europere, der adskiller sig fra Amboyneserne ved en anden ansigtsfarve og krøllet haar, som de lader være meget stort.

Med bedrøvelse har jeg ofte iagtat dem under deres andagtsøvelser, liggende paa knæ for sine træ og stenguder. Disse stakkars arme folk, der ikke har kjendt naget til den himmelske Gud, og hvad han har gjort for menneskeheten, og dyrker sine avguder med iver for at være sine guder velbehagelige, og bringer ofte en skam over os kristne som altfor sjelden bøier os for den himmelske Gud og Fader. Men, hvorfor sender ikke hollænderne missionærer til sine besiddelser blandt de millioner av hedninger, der lever rundt om paa disse naturskjønne øer, likesaavel som englænderne, der lever rundt om paa disse naturskjønne øer, likesaaavel som englænderne, der gjør alt mulig for at bringe Guds ord ut iblant sine kolonister? Hollænderne tror nok, at skal hedningerne holdes i ave med en liten flok soldater, som de avser til sine kolonier, da maa de ikke bli oplyste hverken med Guds ord eller andre kunskaper. Hvilken herlig missionsmark vilde der ikke vært rundt om paa disse vakre øerne.

Klimaer er ogsaa noksaa sundt, saa europæeme klarer sig riktig godt. Jeg med mandskapet har opholdt mig paa Javas omraade i over et aar og har ingen syke hat. Jeg forlod denne herlige Amboyne-ø med ballast for at gaa til Java, hvor vi i Tobang og Pekalogan indtok en ladning sukker i kurve for at avgaa til England. Efter en reise paa 130 dage ankom jeg til bestemmelsesstedet med alt vel ombord. – Jeg hadde jo siden adskillige oplevelser og iagttagelser baade paa Java og under reisen hjemover, men jeg vil ikke trætte læseme med mere for denne gang.

Nær jeg nu ser tilbake, ikke alene paa denne tur, men paa alle mine øvrige reiser paa Indien og Brazilien, da kan jeg ikke andet end opløfte mit hjerte med tak til den kjære himmelske Fader, som i sin store naade har baaret mig, fartøier og mandskaper, saavel frem og tilbake gjennem saa mange slags farer baade til lands og til vands. Man taler ofte om de ensformige lange ostindieturer, som skal være saa triste; men lever en sjømend et liv i fortrolighet med sin himmelske Fader, og lærer han at se ham, som skaper og opholder av alt, hvad der lever og rører sig i vandet og paa landet, da vil sjømanden finde tiden kort og hans aand berikes med skjønne tanker, gjennem beskuelser og beundringer av den himmelske Faders storhet og almagt.